Human-Etisk Forbund har en veldig sterk tro på normalvitenskapen. De argumenterer veldig sterkt for sitt syn i nettdiskusjoner og mennesker som ønsker å velge utradisjonelt, får gjerne det glatte lag fra humanetikerne. Noe av det Human-Etisk Forbund omtaler på sine nettsider er «kreftmonsteret». De har lagd sin egen fortelling for å forklare hvordan kreften virker på kroppen.
Kreft er det fryktede monsteret med skarpe, råtne tenner, stor kjeft og giftig spytt. Et av de få monster som ikke bare finnes i eventyrene, men som biter seg fast et sted inni kroppen, kanskje i levra, kanskje i lungene, tykktarmen eller hjernen, og spiser deg opp innenfra, organ for organ. Vi hater kreft. Derfor spyttes det enorme summer inn i forskning for å finne opp nye våpen i krigen mot dette monsteret
I boka «How to Grow a Human», skriver forfatter Philip Ball skriver om vår tids «biologiske alkymi». Han trekker frem hvordan Richard Dawkins’ ide om det «egoistiske genet», fra boken The Selfish Gene (Det egoistiske genet) (1976), har gitt liv til ideen om at genet nærmest har en egen handlekraft, en intensjon, og at denne misforståelsen senere har blitt til en generell forståelse av «hvordan ting er», som at naturen og vi er innrettet på en måte som favoriserer det hensynsløse og selvpreserverende.
Dette er et eksempel på hvordan vi skaper fortellinger om biologiske fenomener for å gjøre dem mer forståelige og oversiktlige for oss, selv om de ikke nødvendigvis er det, mener Ball.
Dawkins har uttalt at han like gjerne kunne kalt boken Det udødelige genet, eller Det samarbeidende genet. Og med en annen tittel ville det sannsynligvis oppstått et annet narrativ, er Balls poeng. Det vi skal ha i mente, ifølge Ball, er at slike historier ikke er nøytrale; de bærer i seg en rekke føringer og konnotasjoner, som biologien i seg selv naturlig nok ikke gjør. Derfor er det avgjørende å stille spørsmålet: Hvorfor akkurat denne fortellingen, og ikke en annen?»